Oppussingen av parlamentets forskjellige bygninger har vært et stort prosjekt som varte i omtrent 10 år. Reparasjonen av den kulturhistoriske, betydningsfulle hovedbygningen ble fullført sist, og målet var å gjenopprette fargevalget etter visjonen til J.S. Sirén, som opprinnelig tegnet bygningen.
I tillegg til hovedbygningen, omfattet oppussing utvidelsene som ble fullført på 1970-tallet og det tidligere huset til Union of the Baltic Cities, hovedsakelig anskaffet til kontorbruk på 1990-tallet. Små reparasjoner ble også utført på Det lille parlamentet, som ble ferdigstilt i 2004. I tillegg ble underjordiske logistikkanlegg renovert og nye anlegg bygget.
Hoveddesigneren av parlamentets oppussing, arkitekt Peter Verhe fra Helin & Co Architects, sier at arbeidet startet allerede i 2007, noe som gjorde det til et prosjekt på mer enn ti år. I begynnelsen av prosjektet gjorde parlamentet en rekke bygningshistoriske undersøkelser for å kartlegge informasjon om for eksempel konstruksjon, materialer, bygningskomponenter og møbler.
'Den nøye utarbeide historien til Okulus Architects tar også stilling til lokalets fargevalg, som er et av nøkkelelementene i helheten,' sier Verhe.
Renoveringen av hovedbygningen på ca. 24.000 brutto kvadratmeter var spesielt krevende. Huset ble ferdigstilt i 1931, og hadde ikke blitt totalrenovert før. Den tidligere oppussingen ble gjort i flere trinn på begynnelsen av 1970- og 1980-tallet.
Den nåværende renoveringen, av den beskyttede og historisk verdifulle eiendommen, dekket blant annet alle bygningstjenester. Arbeidet startet med forberedelser i august 2014. Hele byggets innvendige interiør, inkludert trapper og hele taket, hadde behov for oppussing eller restaurering. Alle overflater og møbler ble reparert og pusset opp med omfattende bevaring.
Malingsarbeidet alene, inkludert fargeprøver og planlegging, varte i over to år. I følge Tomi Oksanen, administrerende direktør i Vilén & Syrjänen, måtte maleren som utførte arbeidet, male de store og høye rommene i hovedbygningen etter nøye arbeidsplanlegging. Alt malingsarbeid ble utført med stillas, fordi kjøring med heiser ikke var tillatt på gulvene i den gamle bygningen.
Overflatene til en kulturhistorisk verdifull bygning må utføres veldig presist, dvs. kantene måtte være svært nøyaktige på grunn av de høye kontrastene i fargene, og ingen overlapping var tillatt. Om nødvendig ble overflater malt om, sier Oksanen.
Tilbakeføring til Siréns "intensjon"
Hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Johan Sigfrid Sirén. Ifølge arkitekten Peter Verhe, hadde reparasjonene til hensikt å gjenskape så tett som mulig Siréns visjon om bygningens fargevalg. Konservatorer gjennomførte omfattende undersøkelser og fargestudier i huset i flere år.
I løpet av flere tiår med vedlikeholdsarbeid, i tillegg til de originale fargene, hadde flere nyanser oppstått, slik at et par hundre farger ble identifisert som utgangspunktet for oppussingen. Ved å analysere informasjonen fra studiene, ble senere antall nyanser redusert til omtrent en tredjedel.
Fargeplanen tok nøye hensyn til alle elementene som påvirker den generelle utformingen, dvs. ikke bare fargene på tak og gulv, men tekstilene, møbelstoffene og gulvmaterialene designet for hvert rom, samt eksisterende ekte materialer som gulvfliser, gipsmarmor og stukkatur på overflater av vegger og søyler, sier Peter Verhe.
Basert på fargeplanen malte Vilén & Syrjänen nesten 200 forskjellige fargestandarder på separate plater. Et team bestående av arkitekten, en parlamentarisk intendant, National Board of Antiquities og malermestre, hadde dusinvis av runder med platene og testet de forskjellige fargesammensetningene i det virkelige miljøet og stedets belysning.
'Et spotlight ble brukt til å projiserte fargetemperaturen og fargegjengivelsesindeksen. Da fargevalgene gradvis ble redusert som et resultat av vurderingene, begynte omprøving av nyanser, denne gangen på ekte overflater, sier Verhe.
Hovedbygningen ble opprinnelig malt hovedsakelig med kalkmaling. Kort tid etter ferdigstillelse ble oljemaling brukt til renoveringsarbeid, og vannbasert maling ble introdusert på 1960-tallet.
"Det er tydelig at de originale fargene stort sett har blitt blandet på stedet. Heldigvis var det mulig å låne og fotografere gamle fargekart fra Tikkurila. For eksempel finnes fargekartet over Siro-veggmaling fra 1930-tallet", sier Peter Verhe.
Fargebestemmelsen fra oppussingen på 1970- og 1980-tallet inkluderte bruken av Tikkurilas Monicolor-kart fra den tiden. På forespørsel fra parlamentets eiendomskontor ble fargene nå definert i fargene på det naturlige fargesystemet (NCS), som ifølge arkitekt Verhe var utfordrende å tilpasse til det opprinnelige stort sett grønngrå fargevalget.
De fleste veggene i hovedbygningen, som offentlige rom, grupperom og parlamentkontorer, ble malt med Tikkurilas matte Harmony-interiørmaling.
"For påfølgende vedlikeholdsarbeid ville det imidlertid ha vært vanskelig å bruke oljemaling i rom med så aktiv bruk på grunn av langsom tørking," sier Tomi Oksanen fra Vilén & Syrjänen.
I følge Oksanen ble overflater som er utsatt for tung mekanisk slitasje og krever rengjøring, som kafeteria, kantine og smalere korridorer, malt med matt Luja 7.
"Det såkalte hellige stedet i hovedbygningen er kammeret, hvor man ønsket å minimere kompromisser i farger og glans, og hvor for eksempel søylene ble malt med Tikkurilas halvmatte Empire-møbelmaling", sier Oksanen.
Tekst: Kaisa Majava
Bilder: Pekka Kiirala, Hanne Salonen / parlamentet, Tero Pajukallio
